To valg igjen denne uken – og to album jeg elsket mer enn omtrent alle andre i år. Sammen viser de de ytre grensene for moderne punk.
Først Dogleg, som er punk i tradisjonen med tidlig skitten null og strandslang. Nådeløse kroker. Kraftakkorder. Skriket tekster. Et studioopptak som høres live ut. En halvtimes lang, ingen fyllstoff. En mest utmerket debut.
Melee av Dogleg
Mitt andre valg for uken er det tredje albumet av Englands smelte deg ned, hvis eksperimentelle jazzrock -protestalbum 100% ja også har en sterk punketikk. Men der Dogleg er avhengig av lidenskap, angst og vold, er det å smelte deg selv avhengig av musikerskap og timing sammen med presisjonsbasert låtskriving og arrangementer. Bandet vet når de skal sprenge i horn i fiskebeinstil og når du plutselig skal sette inn stillhet, og gir stopp/start, sakte raskt følelse av en Pixies-sang. Dogleg er enkelt og kraftig. MYD er derimot komplisert og provoserende.
Bare se på valget av singel: krokodille. Det er mye “enklere” sanger på dette albumet, men de gikk med en anti-medikamentell sang. Det er basert på Krokodil, et syntetisk injiserbart opiat som er navngitt fordi det gjør en brukers hud grov og skjellete – som en krokodille.
Dette er punk for i dag, skylder og lånte lite fra det som kom før.